~ Silent Vanquish reviews - Dysthymia ~
-Symphonium.no-
Silent Vanquish have released their long awaited first album.
The guys give you prog-metal and then some metal. Their mix of death-, doom-, trash- and heavy, power metal is really something else. It takes some balls to pull this off in a good way.
The album starts of with a speech of a fallen man, just to get you in the mood, and then kicks it in motion with a blast. In true doom spirit the songs are all over seven minutes long and some reach almost ten minutes. Alright!!!
Silent Vanquish use from raw brutal vocals to clean vocals and even vocal harmonics in some parts and it works quite well setting the mood. The guitars are technical and driving. Bass and drums keep a rock steady beat. Throughout the album the guys show that they respect the music genres they mix and blend.
The sound of the album is somewhat lacking in power. It’s almost as it’s retained or something. I wish it could be more, more, more… Because of this the music doesn’t go all the way for me. It sounds like they’re playing in a basement...
Note: I would like to say that I did not have any info about the album when I was writing this. That’s why you don’t get any song titles…
By: Warius
4/6
-Musiq.no-
Silent Vanquish - Dysthymia
CD: Et relativt ukjent blad som ei vil forbli det lenge.
Av Jørgen Garmann
Norske Silent Vanquish tok til instrumentene tilbake i '98 og har spedd på jevnt med demoer til debuten ”Dysthymia” som ble sluppet sent i 2006.
Det har vært et lass med besetningsutskiftninger siden dag en, men nå ser stallen komplett ut og denne relativt ukjente konstellasjonen er klare for å bli hørt.
Musikkgangen er mørk, mørk goth metal med klare doom-elementer og fans av eksempelvis My Dying Bride vil nok sette pris på noe av det ”Dysthymia” har å tilby. Etter et par gjennomhøringer kan jeg konkludert med at de treffer veldig bra med sine dystre, men melodiøse takter.
Gitarene er skarpe og spesielt vokalen gjør jobben for meg. Vokalist Mats sjonglerer imellom clean og rett i strupen crisp, og spesielt A Work of Slaughter gjør denne miksen forlokkende. Det (nå obligatoriske) keyboardet er også mikset helt perfekt inn og ligger som en svak (men helt klart tilstedeværende) summing i bakgrunnen - veldig fett. Låtene er varierte og har i ekte doom-aktig stil, herlige og drøye spilletider.
Debutalbumet til Silent Vanquish høres rett og slett riktig ut og kan anbefales på det sterkeste.
Terningkast: 5/6
-Metal-Norge.com-
Silent Vanquish
"Dysthymia", Album
(Moonlight Records 2006)
Death/prog/doom
Spilletid:
8/10
Debutalbumet til norske Silent Vanquish er noe jeg har sett stort fram til siden jeg mottok demoen ”Depraved” i 2004. En herlig demo jeg fortsatt setter på ved ymse anledninger. Bandet operer innen sjanger ikke alle behersker like godt. Her snakker vi en progressiv blanding av doom og death metal. Det er melankolsk, mektig og brutalt.
Opeth er et naturlig refferansepunkt, både når det kommer til vokal og musikk. Dog, Silent Vanquish er ikke like drøy på å blande inn akustiske partier, og er også noe hardere på doom-partiene. Det som er så ekstremt fett med plata her er at hver låt har et distinkt særpreg, plata er lett orientere seg på, og det tar tid å bli kjent med den. Bandet har dyrket fram særtrekkene siden forrige utgivelse, det er denne gang mindre vekt på renvokal, og de har heller hentet fram mye mer av den herlige growle-vokalen. Måten de spiller på kontrastene mellom renvokal og growling synes jeg virker gjennomtenkt og velutført også. Meget bra!
Altså, det er ikke hver dag man hører såpass saftige My Arms Your Hearse-refferanser på et norsk debutalbum. Her er det to stjerner i boka: En for å gjøre det med stil og raffiansjon, og en til for at musikken er så fordømt velskrevet. Et annet særpreg her er måten de blander gode, tekniske partier med saftige melodier og storslåtte arrangementer. Som forventet var det fortreffelig trommespill på plata, men her fortjener trommisen ekstra skryt. Det er virkelig ikke alle trommeslagere som er like kjent med at et trommesett også består av cymbaler, men dette har ikke gått Carl F. Sværd hus forbi. Plata er smekkfull av gode fills, herlig cymbalarbeid, kort sagt storslagen tromming. Her må jeg også rose det faktum at bandet åpenbart er bevisst på at trommisen har mye å fare med, og har tilgodesett han med en velfortjent (og hørbar) del i lydbildet.
En kombinasjon av vanvittig fete låter og ekstremt dyktige musikere er selvfølgelig årsaken til at dette er et av mine norske favorittband for tida. Dysthymia (”Mild chronic depression” for de som lurte) er ei meget bra skive.
Så, må jeg nesten gjøre litt rom for kritikk; mange ville nok reservert dette avsnittet til å bære seg over at ingen har tatt tak i bandet tidligere, men det må de ta litt av skylda for selv. Vanvittig god musikk, ekstremt dyktige musikere, og de har uten tvil produsert ei skive jeg setter stor pris på. Men: en titt på tidligere cover, hjemmeside, logo, selvpromotering – det er noe som svikter i alle ledd. Dette er ikke det bandet som kaster seg over deg, til tross for at dette er et av de få banda jeg gladelig hadde tatt i mot. Livespilling har de mye av på reportoaret, men i dagens scene er det viktig å være aktiv og selge seg selv litt over nett etc. Produksjonen lider kanskje litt under dette også, for denne er langt i fra så bra som bandet kunne hatt godt av til tider. Med denne skiva håper jeg uansett et større selskap tar tak i bandet og får de ut til et større publikum.
All kritikk av den sort til side, og rett til musikken, så er dette ei ekstremt fet plate du skal gå til anskaffelse av om har sansen for god musikk.
8/10
-Streetswebzine.com-
Jeg har tidligere omtalt Silent Vanquish som Norges svar på Opeth og bandets seneste demoutgivelser har begge høstet meget god omtale her på The Streets. Nå er altså bandets første fullengder en realitet og resultatet er aldeles upåklagelig. Grunnfundamentet i musikken er fortsatt death metal, med elementer av doom, prog og også noen folketoner ispedd. Låtene er relativt lange, innholdsrike og utrolig stemningsfulle. Med unntak av avslutningssporet klokker alle låtene inn på over sju minutter. Produksjonen er ikke hundre prosent og det er nok mitt største ankepunkt i forhold til denne utgivelsen, men når det er sagt er det lydmessige på ’Dysthymia’ fullt ut til å leve med. Låtmaterialet er meget sterkt og fremførelsen er det heller ikke mye å si på. Alt i alt et kanonsterkt album som lett lar seg anbefale.
8/10
-Scream Magazine-
Det var jaggu på tide at Drammens bandet Silent Vanquish fikk platekontrakt- selv om Moonlight sikkert ikke er Norges svar på Nuclear Blast.
Uansett er dette et steg i riktig retning for drammenserne. ”Dysthymia” har vært under produksjon en god stund, og det er godt endelig å se albumet ute. De av dere som ikke kjenner til bandet skal vite at det handler om mollstemt, melodiøs death metall med perfekt growling og ditto ren vokal. Mats Lerberg fikser begge deler med bravur, og da snakker jeg både på plate og konsert.
Han er også med i Funeral i disse dager, så vi snakker om en mann med talent her.
Det er ikke så lett å komme utenom et band som Opeth når man skal beskrive Silent Vanquish, men det bør være en heder, ikke noe negativt. Skal man trekke noe her, så må det være produksjonen, men også den duger.
Musikken er det så visst ikke noe å si på.
5/6
-ETERNAL-TERROR-
Til tider kommer det band fra de norske byene som fortjener den store oppmerksomheten de får, i motsetning til den norske popindustriens metode å hype band i hytt og pine. Østlandssbandet Silent Vanquish, er et slikt band. Deres første album, Dysthymia, har gjort godt ifra seg i lokale trakter, og bandet har også klart å snike seg inn blant internasjonal presseoppmerksomhet.
Stilmessig går de tilbake i tid. Det er da også nettopp det at de låter litt old school som ser ut til å være det jeg fester meg ved. Deres sterke side er at de klarer å låte old school, men samtidig være moderne. Gitarharmoniene og de doble basstrommene er brakt inn i en mer moderne musikk, og da fortsatt med sterke melodier. Det er med andre ord de viktige elementene i Doom og Progressive Metal sjangrene, og en viss variasjon på Death Metal materialet som definerer stilen til Silent Vanquish. For Mats har det alltid vært naturlig å variere mellom den rå og den melodiøse vokalen. Sangen «Skizophrenia Dawning», har en introduksjon av tekkelig klassisk gitar, alle som har hørt Rush med «The Trees» vil være enig med meg. Selskapet Moonlight records har latt gutta gjøre hva f**n de har hatt lyst til så langt. Bandnavnet – stille beseire – røper Mats’ hang til å skrive mystiske og sterke sanger om menneskelige tilstander og representerer sangene.
Vi har et tungt, riffbasert og melodiøst ungt band å forholde oss til her, og selv om landet er Norge, er det svært lite som tyder på akkurat det. Silent Vanquish debuterer med en Heavy Metal-form hvor en svært overbevisende sammenblanding av flere forskjellige elementer, inspirert av høydepunktene i ’90-tallets Heavy Metal og Hard Rock scene, utmerker seg blant dagens mer moderne band. Historien til dette relativt ferske bandet må jeg komme tilbake til ved en annen anledning, men for nå: Foruten Silent Vanquish, er et par av medlemmene også involvert i band som Funeral, Glittertind og Fatal Demeanor.
Dysthymia er en plate det oser kvalitet av, og som igjen befester Norges posisjon på metall kartet. Den har sju jevne låter på litt over 45 minutter. Selv jeg må begeistret kommentere at de har mye å vokse på, både når det kommer til variasjoner i melodier, koloratur og et større toneregister, mens Cathrine tar godt vare på stemningene av svevende klaviaturklanger. I likhet med andre rytmeband, er det kombinasjonen av ulike taktarter, subtile rytmeskifter og detaljer som er deres sterke bidrag til scenen, og på grunn av at blandingen av alle disse elementene gir en særegen stil, vil denne platen få en plass ved siden av Opeth platene.
4/6
-Heavymetal.no-
Ikke bli overrasket om noen omtaler Silent Vanquish som det norske svaret på Opeth, og ikke bli overrasket om de hører det stadig vekk. Debutalbumet setter gjengen endelig i (måne)lyset.
Silent Vanquish har vært der, vært et sted i bakgrunnen helt siden 1998. Og mellom dannelsen og helt frem til Dysthymia har de før demonstrert makt og potensiale med tre demoer: She is Darkness (2001), The Excruciating Suffering (2003) og Depraved (2004). Til tross for mindre budsjett og selvfinansiert produksjon og utgivelse, har Mats Lerberg (bl.a. Glittertind) og Co vist at Silent Vanquish tar musikken sin seriøst og har evnene som møter de såkalte kravene.
Dysthymia vil nok glede alle som har fulgt med på bandets utvikling så langt, men noen vil nok merke at denne debututgivelsen skiller seg fra demoinnspillingene. Det finnes noen veldig positive trekk ved det, så vel som noen negative, men det kommer mest an på lytteren og hva lytteren selv søker å få ut av musikken.
For det første er preget på Dysthymia kaldere og mer klinisk enn på demoene, men det kan ha en god del å gjøre med lydkvaliteten. De som har hørt The Excruciating Suffering kommer nok til å merke at atmosfæren som skapes på demoen gir mer inntrykk av sorg og fortvilelse omfavnet av doom-skjønnheten, mens Dysthymia har en drivende følelse av overmaktende onde og håpløshet. For å beskrive det på mindre pretensiøs og pompøs måte; Dysthymia er mer innom death med doomelementer enn før.
Silent Vanquish's uttrykk bidrar til assossiasjoner som Mourning Beloveth og Opeth. Doom-orientert progressiv deathmetal, dog den førstnevnte bandsammenligningen har færre likheter og refererer heller til Silent Vanquish's eldre verk. Mourning Beloveth bøyer seg mot doom i større grad enn både Opeth og Vanquish.
Som utgivelse kan Dysthymia fortjent skryte av velgjennomførte og sterke låter. Jeg liker hvordan bandet velger å profilere instrumentene sine. Bassen for eksempel, den legger diskret på progressjon fra tid til tid og kommer med ganske klar lyd, og trommeverket til Carl F. Sværd er som inspirert av Meshuggah til tider. Noen av trommeløsningene er en annen ting som kan bidra til kjølig og klinisk preg på Dysthymia.
Empathy er underlig nok favorittlåten min på denne utgivelsen. I tillegg til stemningen og trykket er dette sporet også lyrisk fengende. Når trykket i begynnelsen av låten byttes ut av et seigere lydbilde, lengter man etter det samme trykket og den samme stemningen til å slå gjennom igjen. Og apropos lyrikk, et slags kvinneideal og tema ser ut til å gå igjen i materialet til Silent Vanquish. Empathy, My Angel of Demise, She is Darkness osv, alle omfatter symbolikk i form av en kvinnelig figur.
Sporet som trakk litt ned for min del var The Loss. Jeg har ikke noe imot akustisk musikk, det er bare vanskelig å bli fenget av akustisk komposisjon som strekker seg ut i fire og halvt minutt og samtidig ikke fenget deg melodisk til å begynne med.
Dysthymia er en slags form for langvarende depresjon, emosjonelt avvik der man bokstavelig talt ikke klarer å føle noe som helst positivt. Enten det var med vilje eller ren tilfeldighet, så har Silent Vanquish klart å stå for tittelen ved å skape uttrykk uten fjerneste følelse av håp.
Utgivelsen er en perle innen sjangeren sin, innen stilen og uttrykket, og en av de få dårlige sidene kan være at det kan ha vanskeligheten til å rekke mer ut til doom-tilhengere som søker annen form for uttrykk i musikken.
8/10
-Icon Music Mag-
Silent Vanquish blander melodiøs death og doom på en fin måte og debuten
Dysthymia gjør så absolutt et positivt inntrykk på meg. Det går for det
meste i midt tempo og bandet benytter seg av en typsik growlende death vokal
som både er godt utført og passer musikken ypperlig. For å supplementere
denne trekker bandet inn ren vokal her og der, noe som gir musikken litt
ekstra krydder. Dette er noe jeg setter pris på og som de med fordel kunne
benyttet seg av i en enda større grad. Bandet er også flinke til å benytte
seg av synthen som et stemningsskapende element. Den stjeler sjeldent showet
og holder seg stort sett i bagrunnen av lydbildet.
Jeg får til tider følelsen av å lytte til en nedstrippet variant av finske
Insomnium da drammensbandet klarer å skape noen av de samme stemningene, dog
ikke av like høy klasse som våre finske venner.
I blant får vi servert innslag av kassegitar som på siste låta som er en
akustisk ”outro”. Jeg synes stort sett de akustiske elementene fungerer
godt, selv om siste låta kanskje blir noe ensformig og monoton i løpet av de
drøye fire minuttene denne varer.
Skal jeg sette fingeren på noe på denne ellers så flotte debuten så må det
være produksjonen som bærer noe preg av å låte litt ”hjemmestudio”. Men
dette er ikke av noen stor betydning.
Dette er absolutt en verdig debut, og jeg ser frem til å følge bandet
videre. For fans av melodiøs death metal med innslag av doom er dette så
absolutt et album det er verdt å låne øret til....
7/10